Hjemme og klemmer

Jeg har nå vært hjemme i fem dager, og følte det var på tide med et lite innlegg.

Hjemturen gikk ikke helt som planlagt. Bussen jeg skulle ta fra Molde til Åndalsnes og så videre med tog, rakk jeg ikke fordi den første bussen fra Batnfjorsøra til Molde var forsinka. Neste buss gikk ikke før 10 på kvelden, og dermed satt jeg og fem andre Høgtun elever fast i Molde i 7 timer. Den første timen brukte vi på å kjefte på buss selskapet over telefon og til å surmule. Deretter ble det litt shopping, middag på burger king, og så kino. Vi så Nokas, som jeg ikke vil anbefale med mindre du synes ran er uhyre spennende.

Når jeg da hadde tatt farvel med det koselige reisefølge mitt, og satt på toget fra Oslo og ikke fra Åndalsnes, satt jeg meg baklengs. Jeg var nemlig klar over at det ikke ville være noen særlige forandringer i Kongsberg siden sist jeg var der, og siden jeg hadde opplevd så mye, føltes det som å reise tilbake i tid. Jeg ankom Kongsberg 10 over halv 9 lørdag morgen.

Det var godt å se igjen kjente og kjære, selv om det i et tilfelle var trist. Det har nemlig vist seg at forholdet til Johannes og meg ikke var bygget for avstand. Derfor bestemte vi oss for at det var best å avslutte det.

Når sånt skjer begynner iallefall jeg å tenke tilbake. På Høgtun nå har det vært en bølge av "Free hugs" som kommer av at en av stippene fortalte om en mann i USA som bestemte seg for å dele ut gratis klemmer til folk på gata som ville ha. Dette igjen ledet tankene over på videregående og alle klemmene vi ga innad i vennegjengen der :) I slutten av og av og til i starten av storefri hadde vi gående en klemmerunde som etterhvert ble ganske omfattende siden vi vokste i antall. Det var så utrolig godt å vite at en varm klem eller 20 ventet om man hadde en dårlig dag, og at det ville en liten dytt for å holde motet oppe resten av dagen. Jeg gledet meg alltid masse til friminuttene hvor jeg skulle se igjen alle sammen og finne på spikk. Det hendte så klart at ikke alle var der, og da føltes det som om noe manglet. Klemmene ga meg en følelse av fellesskap jeg ikke aner hva jeg skulle gjort uten, og hver enkelt klem var viktig. De beste klemmene var de jeg ga til noen som trengte det fordi de hadde det litt tøft av en eller annen grunn.

Alt i alt synes jeg verden trenger flere klemmer, så ikke glem å klemme! Det betyr kanskje mer for personen du klemmer en du er klar over.

PS: Jeg prøvde meg på et innlegg for en stund tilbake siden som uheldigvis ble sletta. Det som gikk tapt i den var beskrivelser av elevkvelden + linken til en småteit film dykkerne(som hadde elevkvelden) har laget: http://www.facebook.com/video/video.php?v=10150245814015037&subj=609897132

Stor klem!!