Begynnelsen på slutten

Fotograf: Katinka Marie Hustad
Avbildet: Petter og meg

13 år med skole er over. Tiden for å oppdage hvor våre egne valg vil føre oss er i gang. Noen blir i byen valgene ble gjort. Andre reiser ut for å oppdage mer om verden rundt dem, men mest av alt om seg selv.
Ordene blir små når man tar de første skrittene på egenhånd. Men med øynene feste på framtiden, er det lett å glemme det som ligger til grunne for hvem man er på dette tidspunktet. Fortiden.
Nye bekjentskaper skal stiftes, og ferske minner fylle bevisstheten. Men i alt det fantastiske nye kaster mann et blikk over skulderen, og oppdager at man savner krybbens søte trygghet. Forutsigbarheten i gamle venner døyver spenningen av å lære nye personligheter å kjenne.
Etter en sommer med fler gråværs dager enn solskinns dager og mye jobbing, finner jeg meg selv i en situasjon der jeg føler jeg ikke har rukket å ta farvel med fortiden. Kanskje jeg rett og slett ikke vill gi slipp på den, i frykt for å innse at jeg snart står igjen med kun blanke ark. Det er for så vidt ikke sant, for jeg begynner jo ikke et nytt liv, bare en ny periode av et liv. Men det føles ensomt. Likevel møter jeg denne ensomheten med min vante stahet og lengslene etter å bryte ut av engstelsene.
Slik er det i hvert fall for meg.
Starten på den fysiske reisen er altså den psykiske spenningen. For meg er det enda en stund til jeg faktisk reiser, men for andre nærmer tidspunktet seg raskt.
Dette innlegget vil jeg dedikere til Petter, som er en av de første som reiser så langt jeg har forstått. Han drar opp til Kristiansand for å studere for å bli lærer, noe jeg tror han vil trives godt med om han ikke skremmer elevene sine, og medlærere.
Petter er kritisk, følsom, usikker men bestemt, sta, optimistisk pessimistisk, rastløs, annerledes, rar (positivt ord i mitt vokabular), musikk elskende, engasjert og en gledesspreder. Han gir alt for å få fram et smil på andres fjes. Han har alltid en historie på lur. Han hater rosa og country, og elsker metall, bla. Slipknot. Også er han veldig høy  Han er også speider. Av kallenavn har vi/jeg gitt ham; Andemannen, Matrixmannen, Pet-kun.
Han har vært der for meg, og ristet meg tilbake til virkeligheten når jeg har gått berserk av frustrasjon og lignende. Han har vist meg andre måter å se verden på, og lært å kjenne meg selv bedre.
Men i sin streben etter å hjelpe og lage liv tror jeg Pet-kun har en tendens til å glemme og tenke på sin egen velvære. Så Petter, om du er usikker, sett deg ned, pust dypt, og prøv å følge hjertet. Om du er redd, ikke vær redd for å vise det. Har du noen du stoler på, stol på dem nok til at du kan konfrontere dem, og sist men ikke minst, husk knappen ;)
Glad i deg Pet-kun