Rommet vårt

I høyere hjørne: min seng.
Personen i rommet: Eva.
Det hvite på venstre side: Nærmest - mitt skap. Lengst vekk - Evas skap.
Bakom skapet: Vask og speile.

Eva

Dette er romkameraten min Eva :)

Gate musikant og dykker

Tia flyr på Høgtun. Likevel blir jeg overasket hver gang jeg oppdager at det ikke har gått en huke enda.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å huske hva jeg har gjort som jeg ikke har fortalt om, men det kan være jeg glemmer noe.

Vi har alt begynt med et prosjekt i musikk klassen, og faget har ikke offisielt startet enda. Morten, musikklæreren vår, fortalte oss at vi alt på fredag skulle prøve oss som gate musikanter i Molde, men på grunne av at noen i klassen ikke kan være med den dagen, blir det torsdag i stede... Nevnte jeg at første musikk time er onsdag? Som du skjønner ble vi veldig nærvøse. I dag indelte Morten oss i grupper på 3 og 4 som skal synge og spille sammen i gata. På min gruppe har vi Maria fra Namibia som ikke kan så mye musikk, men som er ivrig og aldri gir opp. Så er det Sara Elise som er utrolig flink på piano og gitar, og til å synge. Vi kom fram til sammen at siden pengene vi samler inn som gate musikanter skal gå til et prosjekt i Kenya, kjører vi et Afrika tema på sangene. I første omgang valgte vi "Waka Waka" av Shakira, "In the jungel", "Dyrene i Afrika" og "Can you feel the love tonight".

De to første kjører vi med akapella. "Waka Waka" med Sara på rytme kastanje, Maria på tamburin, og meg på bongotromme. Vi synger 3 stemt, og det begynner å høres utrolig kult ut, selv om vi bare har øvd en dag. In the jungel er bare akapella og knipsing. Dyrene i afrika har vi improvisert en alternativ versjon av, så den høres også ganske fet ut. Can you feel the love tonight har vi ikke prøvd enda.

Så litt kjedelig info. Jeg har vasket tøy her på egenhånd for første gang. Vi har også fått beskjed om at det hver uke plukkes ut to elever fra hvert bygg som skal vaske bo området til det bygge. Rommene våre må vi ta selv så klart, og det får vi faktisk to skoletimer på onsdager til. Rommene sjekkes etterpå.'

På kveldstid hender det at arrangeres frivillig aktiviteter, men det er utrolig hyggelig og bare være sosial i fellesstua å spille brett spill og lignene. På murbygget, hvor vi bare er jenter, kommer vi nok til å ha jente kvelder og lignende med alle i dette bygget.

På lørdag drar dykkergruppa til Strømsholmen(1 times kjøretur) og skal bo der i hytter/hus der i 11 dager. Dette er intensiv perioden hvor jeg antar at vi får tatt dykkerlappen. (Jeg er ikke helt sikker i og med at han som ga oss infoen var noe surrette og uklar. Han skal ikke være dykkerinstruktøren vår). Mens vi er der går vi glipp av mye undervisning på skolen, men vi får penger til å kjøpe oss mat vi lager selv :). Min første tanke var TACO!! for jeg antok at vi ikke kom til å få på skolen. Det viser seg at det er fredags middagen. Dette er det jeg gleder meg mest til for øyeblikket, selv om alt her gir meg glade dager :)

Stor klem fra jenta på Høgtun

(PS: det skal vist være noen utrolig flotte dykkerbilder i fotogaleriet på strømsholmens hjemmeside, men jeg kommer ikke inn pga det dårlige nette. Søk opp Strømsholmen på google for å finne hjemmesiden).

Skole?

Jeg er her...



Jeg er virkelig her!!..



Dette er tanker som ruller gjennom hodet mitt mens jeg desperat forsøker å finne veien inn i drømmeland.
Eva, min nye romkammerat, og jeg ligger å snakker til godt over midnatt om alt fra gjenferd til tv-serier. Hun er virkelig veldig hyggelig, og omtrent like rotete som meg. Nå skal det sies at jeg har tatt med meg betydelig mindre greier i forhold til min nye venninne, noe jeg kan takke Johannes for. Det viste seg nemlig at det var VELDIG begrenset hva man fikk plass til i skaper og skuffer.

Første dagen her på Høgtun gikk for det meste med til å hilse på nye mennesker, pakke ut, velkomst underholdning og info. Vi ble også samla klasse vis for å høre litt om linjene vi skal gå på. Det hele virker veldig lovende, selv om vi allerede skal prøve oss som gatemusikanter i molde på fredag!

I dag har vi vært på fjelltur. Når jeg så destinasjonen fra vinduene på Høgtun ble jeg noe nærvøs. Det var langt til "foten av fjellet" og derifra var det et langt og bratt stykke fjellside. Det viste seg at jeg hadde helt rett. Været var heller ikke helt på vår side. Rein og vinn kom med jevne mellomrom og gjorde den tøffe turen litt tøffere, men jeg er stolt av å kunne meddele at så godt som alle gjennomførte! :)

For øyeblikket slapper jeg av på rommet, men skal snart ned å være med på sosiale aktiviteter som kortspill og lignende.

Og dette er skolen min? Skole? Alle skoler skulle vært som det her :)

Jeg er så full av nye minner og impulser, at jeg rett og slett ikke klarer å skildre noe ekko i dag.

Håper det går bra med deg som leser dette, og at du trives der du er.

Shallabais!

PS: bilder fra turen og nye ansikter kommer.

Fuglen forlater rede

Nå sitter jeg å spiser frokost og tenker på alt jeg må få gjort innen jeg reiser. Den gamle uniformen skal renses og leveres til guttemusikken, og jeg vil gjerne få ordna det sånn at jeg får besøkt guttemusikantene en siste gang før jeg drar. Sykkeldekk og slange må anskaffes sånn at det er mulig å sykle på den for øyeblikket ubrukelige sykkelen min. Jeg må få sagt hade til diverse personligheter før jeg reiser, deriblant min far med familie(Halvlillebror og nesten stemor). Og sist men ikke minst, jeg må få pakka...

Ja, jeg vet jeg er seint ute, og ja, jeg veit jeg bare kan skylde meg selv, men jeg tror, ettersom det ikke er så lenge siden jeg flytta sist at dette skal gå greit.
Tidligere i år ble min mor, søster og jeg nødt til å flytte fra det store, litt for overdådige huset et stykke inn i skogen, til en litt mindre og sjarmerende leiligheten 5 minutter fra sentrum. Her har vi også fått noen artige naboer jeg ikke skal legge mer ut om nå.

Nå som jeg flytter fra alle vennene mine for å gå på folkehøgskole kjenner jeg at det er litt med blandede følelser jeg tar fatt på pakkinga. Jeg får heldigvis hjelp av min kjære Johannes til denne jobben.

I dagens innlegg skal jeg altså fortelle litt om den noe vimsete kjæresten min. Han er noen ganger livlig og leken, andre ganger rolig og avslappet. Han tar ting heller som de kommer en å planlegge nøye. Han planlegger dog mer en meg(det sier vel sitt om meg..) og klamere seg som regel til de planene med all sin kraft. Til tider virker det som han ikke interesserer seg for noe som helst, men av og til glimter han til, og det er de øyeblikkene jeg elsker han mest. Han er også veldig glad i katter, dataspill, anime<3 og har planer om å bli ingeniør. Jeg håper og vet at han kan klare det om han tar initiativ for læringen. Han er i mine øyne ganske tøff som går direkte videre i skolegangen fra videregående :). Det hender Johannes slår seg vrang, og da er det ikke mulig å muntre han opp med mindre man er bestekompisen Petter(forrige innlegg), og har samme humoren. Han er staere en et esel og furter hele dagen om det er noe som virkelig ikke går hans vei. Heldigvis tror han på den berømte morgen filosofien "morgenstund har gull i munn". Det er nemlig slik at humøret hans nullstilles om natta. Lurer noen på hvordan det er å krangle med han? Ikke spør meg, for jeg aner ikke. Han blir furten, snur ryggen til, og det er bare å vente på nattens nullstilling med å prøve å få et ikke sarkastisk/negativt ord ut av han. Men den kjæligheten han viser meg er den største gaven jeg kan få, og den stiller alle mørke sider av ham i skyggen... Hehe, klissete saker, eller hva? Jo, det er litt sånn, men jeg kan irritere meg grenseløst over han og at han absolutt ikke hører på meg.
Then again, det er alle disse småtinga som gjør en person spesiell.

Jeg er fryktelig glad i deg Joh, og vet at du vet det! Håper du får dreisen på studiene. Prøv å vær åpen for andre løsninger enn dine egne, så skal du se at ting kanskje går litt lettere i blant. Det blir rart og ikke se hverandre nesten hver dag lenger! Men jeg lover at vi sees snart igjen <3

Begynnelsen på slutten

Fotograf: Katinka Marie Hustad
Avbildet: Petter og meg

13 år med skole er over. Tiden for å oppdage hvor våre egne valg vil føre oss er i gang. Noen blir i byen valgene ble gjort. Andre reiser ut for å oppdage mer om verden rundt dem, men mest av alt om seg selv.
Ordene blir små når man tar de første skrittene på egenhånd. Men med øynene feste på framtiden, er det lett å glemme det som ligger til grunne for hvem man er på dette tidspunktet. Fortiden.
Nye bekjentskaper skal stiftes, og ferske minner fylle bevisstheten. Men i alt det fantastiske nye kaster mann et blikk over skulderen, og oppdager at man savner krybbens søte trygghet. Forutsigbarheten i gamle venner døyver spenningen av å lære nye personligheter å kjenne.
Etter en sommer med fler gråværs dager enn solskinns dager og mye jobbing, finner jeg meg selv i en situasjon der jeg føler jeg ikke har rukket å ta farvel med fortiden. Kanskje jeg rett og slett ikke vill gi slipp på den, i frykt for å innse at jeg snart står igjen med kun blanke ark. Det er for så vidt ikke sant, for jeg begynner jo ikke et nytt liv, bare en ny periode av et liv. Men det føles ensomt. Likevel møter jeg denne ensomheten med min vante stahet og lengslene etter å bryte ut av engstelsene.
Slik er det i hvert fall for meg.
Starten på den fysiske reisen er altså den psykiske spenningen. For meg er det enda en stund til jeg faktisk reiser, men for andre nærmer tidspunktet seg raskt.
Dette innlegget vil jeg dedikere til Petter, som er en av de første som reiser så langt jeg har forstått. Han drar opp til Kristiansand for å studere for å bli lærer, noe jeg tror han vil trives godt med om han ikke skremmer elevene sine, og medlærere.
Petter er kritisk, følsom, usikker men bestemt, sta, optimistisk pessimistisk, rastløs, annerledes, rar (positivt ord i mitt vokabular), musikk elskende, engasjert og en gledesspreder. Han gir alt for å få fram et smil på andres fjes. Han har alltid en historie på lur. Han hater rosa og country, og elsker metall, bla. Slipknot. Også er han veldig høy  Han er også speider. Av kallenavn har vi/jeg gitt ham; Andemannen, Matrixmannen, Pet-kun.
Han har vært der for meg, og ristet meg tilbake til virkeligheten når jeg har gått berserk av frustrasjon og lignende. Han har vist meg andre måter å se verden på, og lært å kjenne meg selv bedre.
Men i sin streben etter å hjelpe og lage liv tror jeg Pet-kun har en tendens til å glemme og tenke på sin egen velvære. Så Petter, om du er usikker, sett deg ned, pust dypt, og prøv å følge hjertet. Om du er redd, ikke vær redd for å vise det. Har du noen du stoler på, stol på dem nok til at du kan konfrontere dem, og sist men ikke minst, husk knappen ;)
Glad i deg Pet-kun