Forest

Noen ganger faller ord ned i hodet på meg, og jeg får et ekstremt behov for å skrive det ned. Det skjedde i dag mens jeg skulle skrive en nett adresse inn i nettadresse feltet. Dermed begynte skrivinga der, for så å bli overført til word, som er et litt mer egnet skrive program.

Bilde(eller den hvite skikkelsen i bilde...) har jeg selv laget med ny nedlastede Paint.net, og det er en illustrasjon til teksten:

~ ~ Forest ~ ~

Swooping through life is not an option. Behind every dark tree there is another, blocking your way, making you crash when you don’t pay attention. If you fly higher, branches will keep slapping you in your face, keeping you down. If you're not strong enough to break through the leaf roof, you have no choice but to fly in the thick, dark forest, with rare rays of light on your path ones in a while. You risk crashing because you try to hard. Fly to fast. Fly over the branches, and it will become brighter and easier to fly, but mighty mother nature will give you a hard time, and you will get weary earlier then you were supposed to and maybe blow away, away from the safety of the branches. Your fall will be long, and your landing hard. If you’re lucky, the forest floor is soft, so the fall won’t kill you.

It’s a wonderful feeling, to fly. But sometimes we all need a little break from our struggles. To walk in the soft moss, admire the mighty trees, smell the sweet scents, and hear the rivers never ending flow. To just enjoy your surroundings and be at peace with the fact that you can’t always fly highest, is the greatest gift you can give your self. So land once in a while. Or are you in a hurry to get to the end of the forest? To the end of your life?

Husk å leve

Bilde: Hippi kveld på Høgtun. Bilde tatt av Tina Fossing

Tiden har kommet for et nytt innlegg!
Er du spent?
Vel det er ikke så mye gøy fortelle egentlig.

Jeg har hatt min første (og andre) styrketrenings time. Ser forskjellen allerede nå XD Forrige mandag holdt vi på på egenhånd siden læreren var bortreist, så det var først i dag vi fikk laget trenings program. Det er faktisk ganske gøy å trene når vi er en så stor gjeng som er sammen om det samme målet; å komme i bedre form.

På tirsdag ble jeg i senga fram til piano etter lunsj (kommer tilbake til hvorfor), så jeg hadde ikke kondis som jeg har første halvdel av dagen. Merker at jeg virkelig liker det instrumentet. Det er mye lettere å spille på en gitar eller blåseinstrument.

Fredag var det hippitema på kafeen. Det var kult å se alle i en totalt annen stil :P mange passa bra, andre så ikke fult så bra ut i flowerpowerklær.

På lørdag (i over i går) hadde vi stjerner i sikte, en liten talentkonkuranse for og av Høgtun elever og en lærer eller to. For at musikk klassen faktisk skulle være med på noe valgte Tina og jeg å synge "Splitterpine" av Dumdum boys med band gitarist Dag og bassist Assbjørn fra musikk klassen, og Andreas på trommer. Vi vant ikke, men for en gangs skyld koste jeg meg på scenen uten å ha totalt innvendig panikk.

Ellers går musikken sin gang, og sangene til de andre holder på å falde på plass. Jeg har merka en stor framgang for de av musikerne som var minst erfarne, og det gjør det mye morsommere å drive med musikk. Meg selv har det ikke skjedd så mye forandring hos. Jeg skriver sang på sang, men blir aldri fornøyd. Jeg håper den siste jeg nå har prøvd meg på blir bra, for den er inspirert av sterke følelser jeg nå skal fortelle om.

Mandags kveld i forrige uke fikk jeg en telefon fra en jobbvenninne fra pizzerian jeg har jobbet på. Hun fortalte meg at en felles jobbkompis av oss hadde tatt sitt eget liv. Jeg klarer fremdeles ikke å ta inn over meg at det faktisk har skjedd. Jeg kan tenke så mye jeg vill at jeg skulle ønske jeg hadde vært en bedre venn og kjent han bedre, for han var virkelig en kul fyr, men nå er det for sent. Hadde dette ikke skjedd hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt dette, og det gir meg en dårligere samvittighet enn jeg i utgangspunktet hadde. Dog var det deilig å endelig gråte ut ordentlig, for mye frustrasjon over ulike ting har bygd seg opp over tid, og å få de ut for en reel grunn hjalp ganske mye.
Til du som leser dette, og har mistet noen nær, kjær eller kanskje ikke så godt bekjent. Det er vondt, og det kommer alltid til å stikk litt i hjertet når du tenker på vedkommende. Du kommer til å huske minner av personen enda tydeligere fordi du har mistet vedkommende og de har spilt om igjen og om igjen som en film i hodet ditt. Når du får dette stikket i hjertet, tenk på de du har rundt deg nå. Tenk på at det er viktig å bry seg om og være glad i de du er glad i mens du har dem.
Når du ser for deg ansiktet til den du har tapt, la det minne deg på å leve livet fult ut. Det er du selv som er ansvarlig for hva du fyller det med, så fyll det med det beste; Venner, minner i glede og sorg, erfaringer, kjærlighet. Så glede i andres hjerter så de kan vokse og du selv kan høste den søte frukten når du har det vanskelig, for det er det du deler som binner deg til andre.

Neste uke skal alle Høgtun elevene utplasseres på 4 lokale barneskoler mens lærere, rektorer og inspektører tar en dag på Høgtun. Tror det var planleggings dag det var de skulle ha.

Det var det jeg hadde å meddele for denne gang!
Husk å leve! Byebye! <3

Besøk og skibakken

Bilde: Meg i Oppdal. Tatt av Anine Holmeide

Nå er det snart en måne siden jeg skreiv innlegg sist og det har skjedd en del.
Først var det selvfølgelig juleferie. Denne tiden ble for det meste brukt med familie og venner. Ikke bare nær familie som mor og far, men som i onkler og tanter, og jeg har funnet ut at jeg liker det, noe som helt ærlig var en ny oppdagelse. Ikke at jeg mislikte å tilbringe tid med de, for det har alltid vært ok, men nå virkelig trivdes jeg! Selv når fettet i smulteringgryta sprutet opp på hånda mi. Besteforeldre, stebesteforeldre, onkler, tanter, kusiner, fettere, stefedre, småbrødre, stemødre, mødre, fedre, søstre bidro like mye som venner til å gjøre juletida til en bra tid, selv om det så klart er litt turbulenser i blant. Det ble selvfølgelig mye tid med venner også, og Karl og jeg fikk hilse på Anne, kjæresten til Amund, på får fantastiske måte.

Nå ramser jeg bare opp ting jeg husker, og det kan fort bli litt kjedelig, men jeg tenker på denne bloggen litt som en minnebok for meg selv også. Ikke bare for å dele med mor :)

Jeg har også vært en del med min kjære kusine Tove Iren, noe som var både givende og veldig koselig :)

Nyttår ble feiret hos Baktus bror (Petter), sammen med en god blanding venner. En veldig vellykket feiring.

Jeg har tenkt på en stund hva jeg skal gjøre etter jeg er ferdig på høgtun. Grunn tanken var at jeg skulle jobbe en tid for så å backpacke i Asia. Da måtte jeg ha jobbet en stund i forkant for å tjene opp til reisen. Etter en liten økonomisk smell gikk det opp for meg at jeg ikke liker å stå i gjeld, og fikk et intenst ønske om å betale ned så mye av studie gjelda jeg kan før jeg reiser. Dette pluss noen andre omstendigheter ga meg en idee når jeg satt barnevakt for William. Når pappa og Angelica kom hjem hadde jeg tenkt en god stund gjennom ideen, så jeg spurte dem og fikk et ja :) Etter skoleåret skal jeg altså bo hos pappa og Angelica en tid, noe jeg virkelig ser fram til!

Når tiden kom for hjemreise til Høgtun tok jeg med meg Heidi og Karl. De var her fra onsdag til søndag. Jeg tror de fikk en god ide om hvordan livet her på skolen er :) Både i de stille timer og når skolen pulserer av energi. Det var virkelig gøy å se biter fra hjemmeverden møte Høgtunverden. De fikk være med på musikktimer, morgensamling, leking i gymsalen, fredagskafe, juletrefest på lørdagen etc. Heidi og jeg hadde også en treningsøkt (som jeg skulle ønske jeg klarte å fortsette med på egenhånd når hun ikke er her, men vi får nå se) og en gutter mot jenter konkuranse med Asbjørn. Kortspill, beinpress og kunskaps spørsmål. Jentene vant! Stillingen ble uavgjort på beinpress konkurransen fordi vi ikke gadd å fortsette.

På søndag morgen forlot jeg Karl og Heidi på skolen hvor de måtte bli til hjemturen deres på kvelden. Hele skolen dro nemlig til Oppdal skisenter (vangslia fjelltun) Første dagen (søndag) ble jeg stortsett sittende i varmestua med folk som var innom i blant eller syke. Sara skadet blant annet foten og slo hodet på snowboard, så jeg var med henne mye. Dagen etter fikk jeg låne snowboardet hennes, og dermed begynte jeg å lære å stå på det av Lillianne, Håkon og Tina. Det var tungt for en kropp som absolutt ikke var vandt med det, men det var veldig gøy og gikk lettere etterhvert. På kveldstid var vi sossiale innad i hytta når vi spiste og lagde selvinnkjøpt mat (skolen betalte men vi valgte hva vi skulle spise), eller rundt om på hyttene. Torsdag var Sara på beina igjen og var med å stå i bakken. Jeg fikk låne slalomsko av Anine og fikk stått på snow bladesa mine :) Vi dro hjem samme kveld.

Fredag var det vanlig musikk igjen og vi jobba med sanger vi skal spille på konsert på en øy jeg ikke husker navnet på. Det er ikke lenge til så det blir spennende å se hvordan det går.

Jeg oppdaget også at boka jeg skriver sanger i, nøkkelknippet mitt og marinalpin jakka mi har forsvunnet og holder for øyeblikket en langsommelig lete aksjon. Fredagskafeen denne gangen hadde afterski tema.

I dag har vi hatt varmluftballong seminar. Det vil si vi ble satt i grupper og laget en liten silkepappir ballong som skal sendes opp i kveld. Temaet på vår ballong var svensk. (bilde kommer) Den lille oppsendingssermonien vår går ut på å synge første vers av den svenske nasjonalsangen til trommehvirvel.

På mandage og tirsdager framover skal jeg ha valgfag: styrke, kondis og piano. Dette kan bli spennende... Kommer til å savne dykkinga! Det å bo litt utenfor skolemiljøet med en litt mindre gjeng var veldig behagelig.

Hilsen fra Høgtun