Når noen blir så glad at de ikke klarer å la være å løpe, hoppe og sprette, da vet du at du har gjort en god gjerning. Det var det denne karen, Tinn Tinn gjorde når vi fikk han og kameraten hans ut av den lille stallen de bor i.
Historien er som følger: En alene far har et småbruk et stykke opp i åsen her. Han jobber og har to små gutter og ta seg av, i tillegg til to hester, en hund, en kanin og 7 høner + hane. Egentlig burde han ikke ha dyr når han har så lite tid til å ta seg av de Det synes godt på hestene, som er tynne av mangel på muskelmasse. Hovene deres var klippi av den såkalte selvlærte faren til eieren eller eieren selv. Ikke et pent syn.
Gjerdet på ute innhegningen har blitt revet ned av tung snø og rådyr/hjort på gjennomfart så de kunne ikke bli satt ut. I går red Anne Bjørg tilfeldigvis forbi stallen og så den digre hingsten Junior vrinske sårt av lengsel bak et av de små glassrutene i stallen. Noen av heste jentene tok turen dit seinere på dagen for å sjekke hvordan ting lå an og for å snakke med eieren. Det resulterte i at jeg ble med Vikki opp til den lille stallen for å mosjonere de to hestene. Eieren deres, som vi hadde ringt om lov før vi gikk dit, var da på jobb. Hestene var litt nærvøse og veldig rastløse begge to, og Tinn Tinn og kaninen vi fant i et bur drakk drabelig da jeg ordnet vann til dem. Mens vi først var der, måka Vikki båsene deres.
Så tok vi dem begge ut i leietau. Låsen på leietauet til Tinn Tinn var dårlig, så han slet seg løs i bukkesprang og løp mange ganger rundt låven og rullet seg rundt i snøen, for så å løpe rett mot meg(så rett forbi) når jeg plystret på han. Han roet seg ikke ned før vi hadde gått tur i et tjue minutter. Det samme gjaldt Junior. Begge var med mens Vikki og jeg fulgte Anne Bjørg rundt på lodd salg runden som hun hadde tatt på seg.
Vi gikk tur i godt over en time før vi var tilbake på stallen, og selv da løp hestene lykkelig ved siden av Anne Bjørg når hun løp sammen med dem. Vikki gravde fram det nedsnødde gjerdet så vi kunne slippe de to litt i innhegningen. Kaninen hadde vi satt i båsen til den lille hesten. Når jeg hadde forsøkt å komme inn på den mens den satt i buret, hadde den virket nervøs. Det var den også i båsen, men når jeg fikk løftet den opp i armene mine var den ikke vond å be om å kose<3
Vi fikk senere en telfon av eieren som sa at han forstod at han ikke kunne ha dyr når han ikke kunne ta seg av dem. Til vår store overaskelse ville han at vi skulle ha dem. Og dermed opstår selvfølgelig et problem. Vikki Har hest fra før så for henne tror jeg det ordner seg. Men hun kan ikke ta ansvar for den lille. Jeg sa at jeg kunne gjøre det. Jeg har dermed en hest på hendene jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg har helt sinnsykt lyst til å beholde den, men vet at det kan bli vanskelig, om ikke umulig. Likevell, tenk å ha en så skjønn liten hest<3 :)
Det er godt mulig vi tar oss en tur dit igjen i morgen igjen :)