
På bilde: FV Tina, meg, Mikael og Thomas gleder seg til Hove festivalen!
Missing: Kameramann Andreas, og skjønne Elise og Linda. Sistnevnte måtte bli frivillig for å komme inn på campen.
Noen ganger blir ting for sterkt og stort til å beskrives. Det er min unnskyldning for å ikke ha laget et siste innlegg om slutten på Høgtun året. Kort sagt var det mange tårevåte farvell, noen knuste hjerter, og en delestund som gikk over all forventning. Vi lærte like mye om oss selv og hverandre de 2-3 timene vi satt samlet på Runde-turen og åpnet hjertene våre.
Tiden etter Høgtun var tom. Meningsløs. Savnet etter alle var så stort at bare å tenke på det gjør vondt. Festen hos Audun en uke etter skoleslutt var derfor veldig velkommen, til tross for at jeg tilbragte store deler av natta i drømmeland. Drakk litt mye, litt fort. Heldigvis var det mange som kom å hilste på meg. Det blei en utrolig koslig kveld tross alt. Sto opp klokka 4 på mårran og fortsatte festen.
Jobben ble en positiv forandring i tilværelsen, og en uke seinere var det fest hos Anne Marthe i samme by som jeg bor. Det var utrolig deilig å se alle sammen enda en gang, selv om antallet var enda mindre en første gangen. Missmotet begynte å slippe taket, og det gikk opp for meg at jeg kanskje ikke kom til å miste alle sammen allikevel.
Savner min kjære roomie <3, naboer, musikk søstre, lokere, creeps, gingere, svartinger, etc!!!!
Men livet går videre, og man får ikke mer morro en man lager sjøl. Dermed bar turen til Hove(jobba frivillig i gjeste akreditering; klemme på armbånd, loke på face, snakke musikk, høre musikk, legge kabal... 12 timer to dager på rad) hvor Tina og jeg møtte 4 herlige mennesker allerede i Arendal. Disse ble våre campevenner; vi festet i tykt og tynt og holder fremdeles kontakt og mer til :) :) Øyvind slo seg ned i teltet vårt også! Med trekkspillet sitt.